Hvordan er vi blitt den Enneagramtype vi er?

Det spørsmål jeg oftest får når jeg underviser i Enneagrammet er om hvordan vi er blitt den type vi er. Det er naturligvis et vanskelig spørsmål å svare på, noen mener det utelukkende er genetisk, andre at det utelukkende er gjennom den påvirkning vi er utsatt for som barn, altså miljøet. Det er ingen tvil om at foreldrenes påvirkning betyr mye for dannelsen av personlighet, men samtidig forteller de fleste flerbarnsforeldre at barna var forskjellige fra fødselen. Så svaret er vel at vi er noe forskjellige fra fødselen, og at dette (kanskje) er medvirkende til at vi utvikler forskjellige personlighetstyper.

Det som er viktig i denne forbindelse er å forstå, at ideen med å kjenne oss igjen i en type er ikke å bli satt i bås, men om å oppdage hvordan man så å si holder seg selv i en bås gjennom å gjenta ubevisste mønstre. Derfor er formålet å oppdage sine personlighetsmønstre – for å kunne slippe dem! Det er første steget i en personlig utviklingsprosess som kan føre til at man ikke lenger anvender automatiske, ubevisste reaksjonsmønstre, som iblant gir et annet resultat end det man ønsket seg. I stedet kan man bli oppmerksom på at personligheten har en haug med reaksjoner, som ble utviklet i en tidlig barndom, men som ikke lenger er adekvate i forhold til voksensituasjonen. Og så kan man begynne å slippe noen av dem, for å oppdage at man er så mye mer enn personlighetens mønstre.