Skip to main content

Fengsel eller frihet

Da jeg nylig skulle forberede meg til temakveld om type 1, tenkte jeg på hvordan 1erens mønster er skapt i barndommen. Barndomsmønstre er naturligvis kompliserte, men kort fortalt kan man si, at 1er-barnet opplever at det stilles store krav til det, og samtidig får det ikke klare retningslinjer fra andre. Dermed beslutter det å gi seg selv retningslinjer for hvordan det skal være, og blir sin egen moralske veileder. Barnet holder styr på seg selv, så ingen andre skal gjøre det. Det prøver å overgå det som forventes av det, ved å følge reglene så nøye at ingen vil kunne gripe det i å begå en feil.

Mennesker av type 1 forsøker altså å gjøre seg uavhengig av de voksne gjennom å stille opp sine egne retningslinjer, og dermed får de en følelse av å bestemme selv. Men denne friheten til selv å bestemme blir til et fengsel, når 1eren også som voksen begynner å betrakte sine egne retningslinjer som lover, som ikke kan fravikes. Tingene være 100% i orden før 1eren kan slappe av. 1eren selv oppføre seg på en bestemt måte for å være et ordentlig menneske. Det stilles ikke spørsmålstegn ved hvor disse reglene og retningslinjene kommer fra, for de virker logiske og riktige for den voksne 1er, og følelsen av at de er riktige bekreftes av den kroppslige opplevelsen av hva som gir uro og hva som gir ro.

Dette er 1erens mønster, men for alle typer gjelder det, at de mønstrene vi utvikler i barndommen, og som beskytter oss, senere blir til indre fengsler. Og dette er selve kjerne-ideen i Enneagrammet: at vi skal bryte ut av disse fengslene.

Men det er jo ikke så lett å bryte ut! Det er det ikke, fordi det dukker opp en angst, når man forsøker. Denne angsten er naturlig, fordi mønstrene er skapt som beskyttelse og overlevelse.
Jeg har selv i rikelig grad hilst på den angsten, som holder mønstrene fast, og som gjør det utrolig vanskelig å endre dem, spesielt i begynnelsen av arbeidet med personlig utvikling. Det er som å ha bodd i en borg med tårn, vollgraver og murer som i mange år har beskyttet og gitt en viss trygghet – skal vi virkelig rive ned alt dette og blottlegge oss for ‘angrep’ ? Det føles forferdelig sårbart.

Vi må erkjenne at det er angstfylt, og at det kanskje bringer oss i kontakt med mange indre uforløste temaer. Men vi kan begynne med å erkjenne, at vi selv har skap mønstrene våre, og at de er et fengsel. Og erkjenne, at vi aldri kommer til å kontrollere den ytre verden for å få den til å passe til den indre, vi må gå den andre veien: vi må få kontroll på den indre verden, som jo er den eneste, vi egentlig kan kontrollere.

Ofte trenger vi motivasjon for å gjøre dette, ved for eksempel å oppleve at noe er ubehagelig eller utilfredsstillende.  Og vi trenger å tro på at forandring er mulig. Til det siste kan jeg si, at jeg – og alle andre som jobber i ‘forandringsbransjen’ – vet at det er mulig. Vi har sett det skje igjen og igjen!

Det finnes mange gode verktøy til å skape forandring. Enneagrammet har ingen egentlige verktøy, men det inneholder det som skal til for at vi våkner opp til oss selv, og det som skal til for at vi løpende kan iaktta og stoppe våre egne mønstre. For mønstrene forsvinner nok aldri helt – men de blir lettere å styre når vi utvikler evnen til å kontrollere dem.

Som supplement finnes det mange gode terapeutiske former, som f.eks. NLP og gestaltterapi, som kan arbeide med den angsten, jeg omtaler ovenfor, og dermed skape virkelige gjennombrudd.