Frustrasjon

I siste blogg skrev jeg om Tilknytning som en av de tre følelsesmessige tilstander som er grunnleggende byggeblokker i personligheten. Disse byggeblokker kalles «affekter» eller sterke grunnfølelser, og de kan ofte være ganske ubevisste, selv om de farger nesten alt vi gjør.

Vi bringer disse følelsene med inn i våre relasjoner til andre mennesker. Derfor kan  forståelse for disse «affektene» bidra til å forstå hvordan vi så å si står i veien for å skape ekte, tilstedeværende relasjoner.

I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive noe om  Frustrasjon, som er en av de andre grunnfølelsene.  

Frustrasjon relaterer til følelsen av at vår komfort og våre behov ikke blir tilgodesett i tilstrekkelig grad. Egoet oppleves som “sultent” – utilpass, rastløs, utilfredsstillet, utålmodig eller trengende. Disse følelsene kommer fra dypt betingede mønstre i barndommen.
En person kan faktisk få sine behov oppfylt på måter som personen ikke legger merke til, og stadig føle sig frustrert på grunn av sitt basale mønster. Og selv om personen er bevisst om at behovene er oppfylt, vil han ofte finne noe annet å bli frustrert over. Dette skjer fordi personens identitet er delvis basert på å være frustrert. Av og til snur vi også mønstret om og bliver den som frustrerer andre som en måte å forsvare oss mot vår egen følelse av frustrasjon.
Felles for type 1, 4 og 7 er at ingen av disse typene synes noensinne å finne det som de søker, og alle tre kan fort bli utilfredse med det som tidligere virket som en løsning på deres behov.

Hvis du er type 1, 4 eller 7 er det verdt å tenke en ekstra gang på setningen: personens identitet er delvis basert på å være frustrert. Det er så velkjent for deg, at du ikke tenker over det engang.

Men selv om du ikke er en av disse tre typene kjenner du sikkert til frustrasjon, da vi alle kjenner til alle grunnfølelsene.

For meg (som er type 4) var det en åpenbaring da jeg fikk øye på dette mønster med aldri å være tilfreds, og for alvor innså at det ikke handlet om omgivelsene men om et mønster inne i meg.

Hvordan komme videre?

Første steg er naturligvis å bli bevisst din frustrasjon, og hvordan du er med til å skape utilfredshet for deg selv med din fokus på det som er feil/ mangler/ ikke er tilfredsstillende.

Neste steg er «å ta motgiften», dvs. jobbe med å få en indre følelse av tilfredshet med det som er. Det handler om å akseptere virkeligheten ( i stedet for bestandig å ønske at den var noe annet enn den er!) , og å være takknemlig for det som er. Å takke for det som er og det man får, Og det handler om å tilgi seg selv og andre.
Ultimativt handler det om å tro på at det er en større mening med at tingene er som de er….

For meg har det betydd et helt annet liv, hvor jeg aksepterer det jeg får (for det meste), og fokuserer mye mer på det som er, her og nå. Hjemme (vi er to 4ere) ler vi av oss selv når den ene sier «Åh, så fint det hadde vært om…» , da sier den andre: «Ja, da hadde vi vært lykkelige»!
Men vi er lykkelige – og det er vi ikke minst fordi vi ikke lenger lar oss frustrere over det den andre er eller ikke er, men elsker og aksepterer virkeligheten.
For som sagt påvirker disse følelsene (tilknytning, frustrasjon, avvisning) i høy grad vår relasjon til andre. Og relasjonene blir forbedret når vi «tar motgiften» ! Prøv det!

I neste blogg vil jeg skrive om avvisning, som er mest utbredt som grunnfølelse for type 2, 5 og 8.