Om type 1

Jeg traff henne på et kurs - eller rettere på flere kurs, for mange år siden. Jeg likte henne veldig godt, det var noe fast og litt bestemt over henne, og samtidig torde hun vise sin sårbarhet. Hun ble svært interessert i Enneagrammet, og fant seg selv temmelig fort i type 1.  Anne het hun.
Vi ble venner - eller rettere, vi sås ofte. På et tidspunkt sa hun til meg: "Kan vi ikke la være med å bli venner, for det er så forpliktende - la oss bare ses når vi har lyst". Det handlet selvfølgelig om 1erens indre standarder, og at så snart noe er 'avtalt' så forplikter det også. Jeg stusset litt over det først, men det viste seg at jeg også følte det mer avslappende at vi bare sås en gang imellom.

Når hun sto ved resepsjons bordet der kursistenes navneskilt lå, kunne hun ikke la være å røre ved dem, inntil de lå helt rett - eller i perfekt alfabetisk rekkefølge, slik at Elisabet lå foran Elizabeth. Resepsjonsmedarbeideren ble litt irritert, hun hadde jo mye å gjøre, det kunne vel ikke være så viktig om de lå i perfekt rekkefølge. Men for Anne var det en nytelse å gjøre det, en glede over å se det ferdige resultatet.

Hun ble veldig dyktig til Enneagrammet, fordypet seg mer og mer i detaljer om typene, som jeg ikke fikk med meg. "Kan du ikke se at 1erne har en måte å sette munnen på plass, etter de har sagt noe?" sa hun f.eks. Hun vær svært god til å observere disse fysiske trekkene, som det tok lang tid for meg å se (som 4er var jeg mer vant til å forholde meg til menneskers følelser og humør, enn til faktisk å se deres fysiske trekk).

Hun var ofte med på kursene i begynnelsen som assistent, senere ble hun med i  undervisningen. Men å være lærer betydde for henne noe som jeg har hørt siden fra mange andre 1ere: at man skulle vite alt og kunne svare på alt. For å unngå sin indre kritikers stemme, som fortalte henne at hun burde studere mer før hun begynte å undervise, fant hun på å si til seg selv at "det er bare for moro". Hun tok kaffe og et lite bord med inn i undervisningsrommet, og lot som hun bare koste seg med kaffe og en kjeks, mens hun snakket med deltakerne 😊.  Det tok den verste nervøsiteten. 

1ere er naturlig ærlige, og det var Anne også. Hun fortalte meg gjerne hvilke utfordringer hun hadde, det var aldri noe som ble forsøkt skjult eller stukket under stolen.
Når hun rettet på navneskiltene var det ikke ment som kritikk, det var et behov for orden som ble tilfredsstilt når hun kunne gjøre tingene 'perfekte'. Når jeg påpekte hva hun var i ferd med, kunne hun gjerne le av seg selv. Hun hadde en god humor.

Men hvis hun fikk seriøs feedback eller kritikk på noe faglig eller personlig – det var vanskelig for henne – da trakk hun seg inn i seg selv og ble tung og trist, ofte i dagevis, mens hun bearbeidet det. Det var her hun kom i kontakt med sine følelser, som ellers var undertrykt, når hun hadde det bra. Det var her hun kunne likne på en type 4, hun kunne f.eks. synes forferdelig synd på seg selv, noe som var uhørt når hun hadde det bra. For hun var bestemt ikke noen syter, hun bare sto på og jobbet, og virket vanligvis som om hun aldri ble trett. Dette er typisk for 1ere - og også typisk at de får trekk fra type 4, når de blir presset eller usikre.

Men hun kom ofte for sent til våre avtaler, hvilket undret meg i begynnelsen. Jeg tror det var 7eren i henne (det såkalte 'trygghetspunktet' for type 1 er type 7), som jeg også så i andre sammenhenger. F.eks. kunne hun være i sentrum av et selskap, der alle fascinert fulgte med på hva hun fortalte.

Vi mistet kontakten etter hvert – jeg flyttet til Norge, og vi var jo ikke egentlig venner 😊 …. Men jeg tenker ofte på henne med varme.
Jeg liker 1ernes klare, avgrensede måte å være i verden på – deres ærlighet og tydelighet. Jeg liker at de kan le av deres egen perfeksjonisme, og liker deres fantastiske evne til å fokusere på detaljer, og få med seg ting som vi andre kanskje ikke ser.
Og etter jeg lærte at 1ernes behov for å korrigere tingene ikke er ment som kritikk av meg, men er uttrykk for et dypt, grunnleggende behov, som oppleves fysisk som forskjellen mellom uro eller ro i magen – ja, da lærte jeg også å ta det (litt mer) avslappet når Anne korrigerte meg i noe jeg hadde sagt!